Tid

Alt som hender under himmelen, har si tid
ei tid til å fødast, ei til å døy,

ei tid til å planta, ei til å riva opp;
ei tid til å drepa, ei til å lækja,
ei tid til å riva, ei til å byggja;
ei tid til å gråta, ei til å le,
ei tid til å syrgja, ei til å dansa;
ei tid til å kasta steinar, ei til å samla dei,
ei tid til å ta i famn, ei til å la det vera;
ei tid til å leita, ei til å missa,
ei tid til å gøyma, ei til å kasta;
ei tid til å riva sund, ei til å bøta,
ei tid til å teia, ei til å tala;
ei tid til å elska, ei til å hata,
ei tid til krig og ei til fred.

Alt har si tid, står det i Bibelen.

Tenk at Gud har sett av tid til å le, til å danse, til å ta i famn, til å elske, til fred.
Andre gonger er det sett av tid til å gråta, til å syrgja, til å missa, til og med til krig.
Det er ikkje alt eg skjønar, men ein ting veit eg, tida er verdifull.

Eg har lyst til å ha tid til å slå av ein prat,
til å høyre etter når nokon fortel,
til å bry meg,
til å hjelpe,
til å ta vare på.

Dessutan likar eg å ha tid til å vente. Eg sjekker ikkje kva tid bussen går heim frå Universitetet. Eg berre går ned til busstoppen når eg vil. Nokre gonger rekk eg bussen akkurat. Andre gongar må eg vente nesten ein halvtime. Foreløpig er eg glad for at eg ikkje kan bussrutidene til bussrute 34 -Sentrum om Giæverbukta- utanåt. Tida mi blir liksom litt betre av det.